Regnværs kveld og strømbrudd: Romkamerat redd for mørket

Jeg husker den kvelden som om det var i går. Jeg satt i stuen med laptoppen på fanget, og prøvde å fullføre en rapport til jobben, da det brøt løs en storm utenfor vinduet. Regnet trommet mot rutene som gale trommefingre, og lynene lyste opp rommet hele tiden. Jeg var alene i leiligheten, trodde jeg, til jeg plutselig hørte ytterdøren smelle opp. Det var Ola, romkameraten min i et halvt år. Hun var tjue to år, studerte grafisk design på polyteknisk, og smilet hennes kunne lyse opp hele dagen. Lange, kastanjebrune hår, slank figur og de grønne øynene som alltid virket mystiske.

– Hei, Kuba! – ropte hun, og dro av seg den våte frakken. – Det øste ned langs veien!

– Hei, Ola. Du ser ut som en druknet høne – spøkte jeg, og løftet blikket.

Hun lo, men det var noe nervøst i stemmen hennes. I det øyeblikket dundret et tordenbrak, og lysene sluknet. Hele leiligheten sank ned i absolutt mørke. Hjertet mitt hoppet, men jeg tok meg sammen fort. Ola derimot hvinte høyt og kastet seg mot meg.

– Å gud, Kuba! Slå det av! – skrek hun, og grep armen min. Hånden hennes var kald og skjelvende.

– Ro deg ned, det er strømbrudd. Stormen har sikkert skadet linjene – sa jeg beroligende, selv om det var første gang jeg opplevde noe slikt i denne leiligheten.

Vi satt der en stund i stillhet, bare avbrutt av fjerne tordenbrak. Jeg kjente nærheten hennes – hun duftet av regn og en søt parfyme. Jeg var virkelig overrasket over hvor redd hun var. Ola hadde alltid virket så selvsikker, festjente som fortalte om erobringene sine på studiet. Og nå skalv hun som et løv.

– Jeg hater mørket – hvisket hun, og flyttet seg nærmere. – Siden barndommen. Mareritt, vet du...

– Ok, vi venter til strømmen kommer tilbake. Eller jeg tenner lys – foreslo jeg, og reiste meg forsiktig.

Jeg fant reservelys og fyrstikker i kjøkkenet. Tent et, og satte det på bordet. Det svake lyset kastet lange skygger på veggene. Ola satt krøpet sammen på sofaen, med armene om knærne. Den våte genseren klistret seg til kroppen, og understreket brystets kurver. Første gang kjente jeg blodet sirkulere fortere i årene. Jeg burde ikke tenke sånn om romkameraten min, men denne situasjonen...

– Fortell meg noe – ba hun. – Så jeg ikke tenker på det.

Jeg begynte å fortelle anekdoter fra jobben, om min siste tjenestereise. Hun lo lavt, men holdt fortsatt hånden min. Regnet holdt ikke opp, og vi pratet i timevis. Jeg fikk vite at foreldrene hennes skilte seg da hun var liten, og at hun siden da har fryktet ensomhet i mørket. Det gjorde henne mer menneskelig, nærmere. Spenningen vokste sakte, som fuktigheten i luften før stormen.

Til slutt, etter en time, kom ikke strømmen tilbake. Ola sukket.

– Bli hos meg i natt, Kuba. Vær så snill. Jeg sovner ikke alene.

Jeg nikket, og kjente en iling av opphisselse. Vi la oss på sofaen, under ett teppe. Hodet hennes hvilte mot skulderen min, og jeg trakk pusten av håret hennes. Virkelig ikke ventet jeg meg hva natten skulle bringe.

Vi lå der på sofaen, innhyllet i ett teppe, mens regnet fortsatte å tromme mot taket. Ola trykket seg tettere inntil meg, pusten hennes gikk raskere. Jeg kjente varmen fra kroppen hennes gjennom den tynne genseren. Jeg var virkelig imponert over hvordan denne selvsikre jenta forvandlet seg til et hjelpeløst vesen i mørket. Lysene sluknet sakte, og kastet et varmt skjær over ansiktet hennes.

– Takk for at du er her – mumlet hun, og løftet hodet. Øynene våre møttes. De var så nære.

– Ingen sak. Vi er romkamerater, ikke sant? – svarte jeg, og strøk armen hennes.

Huden hennes var glatt, som silke. Første gang berørte jeg henne sånn, ikke som en kompis. En iling gikk nedover ryggen min. Vi pratet videre, om alt og ingenting. Hun fortalte om den siste kjæresten som hadde sviktet henne, om hvor vanskelig det var å stole på noen. Jeg delte historier fra fortiden, om ensomme kvelder etter bruddet med eksen.

– Vet du, Kuba, jeg har alltid likt deg – tilsto hun plutselig. – Du er så... stabil.

– Jeg liker deg også. Du er som en frisk vind i denne leiligheten – svarte jeg, og hånden min gled nedover, til midjen hennes.

Hun trakk seg ikke unna. Tvert imot, hun flyttet hoftene nærmere. Jeg kjente brystet hennes heve seg raskt. Atmosfæren ble tet, som om stormen utenfor var en metafor for det som skjedde mellom oss. Jeg tent et nytt lys, men lyset var svakt. I halvmørket virket leppene hennes fyldige, fristende.

– Jeg fryser – hvisket hun, og stakk hånden inn under skjorten min.

Fingrene hennes strøk over magen min, og jeg dirret av opphisselse. Jeg gjengjeldte gesten, og kneppet opp øverste knapp på genseren hennes. Stoffen åpnet seg, og avdekket blonde-bh-en. Hun var vakker, virkelig vakker. Jeg kysset henne forsiktig i nakken, og hun stønnet lavt.

– Kuba... det føles så godt...

Leppene våre møttes endelig. Kysset var sultent, fullt av undertrykt begjær. Tungenes flettet seg, hendene vandret. Jeg dro av henne genseren, og hun min skjorte. Huden hennes var varm, til tross for kulden i rommet. Jeg kjærtegnet brystene hennes gjennom blondene, og hun vridde seg under berøringene mine.

– Jeg vil føle deg – hvisket hun, og rakte etter beltet mitt.

Hun kneppet opp buksene, og jeg skjørtet hennes. Vi lå nakne under teppet, kropper flettet sammen. Det var ikke hastverk, det var voksende spenning, bygget opp over måneder med felles liv. Hun smakte salt-søtt, som regn og lyst. Timene gikk, og vi oppdaget hverandre. Virkelig første gang følte jeg at det var noe mer enn en flyktig affære.

Da gryningen begynte å gråne utenfor vinduet, var vi fortsatt flettet sammen på sofaen. Stormen avtok, men begjæret vårt nådde høyden. Ola så på meg med glimt i øyet, kroppen hennes glinset av svette. Virkelig kunne jeg ikke tro at dette skjedde – fra kompis til elskerinne.

– Ta meg, Kuba. Nå – stønnet hun, og spredte lårene.

Jeg gled inn i henne sakte, og kjente hvordan varmen hennes omsluttet meg. Det var perfekt, trangt og vått. Vi beveget oss i takt med regnet som fortsatt dryppet. Neglene hennes gravde seg inn i ryggen min, og stønnene fylte rommet.

– Ja... dypere! – ropte hun.

Jeg akselererte, og hun vred seg under meg. Jeg kjærtegnet klitorisen hennes, og hun eksploderte først – orgasmen ristet kroppen hennes, hun skrek høyt. Det førte meg til kanten. Jeg trakk meg ut i siste liten, og kom på magen hennes.

Vi lå og peset, og klamret oss til hverandre. Strømmen kom plutselig tilbake, men vi reiste oss ikke. Ola smilte dovent.

– Det var utrolig. Jeg har alltid vært redd for mørket, men med deg... det var det beste som kunne skje.

– For meg også – innrømmet jeg, og kysset henne.

Den natten endret forholdet vårt for alltid. Vi ble et par, og minnet om den regnfulle natten ble vår hemmelighet. Virkelig første gang følte jeg ekte nærhet.